Det var en torsdag først i oktober i det andet aar efter at pastor Setun hadde begyndt sin virksomhet i Glenfield menighet. Der var kvindeforening hos Mrs. Asber den dag. Det var en av disse deilige høstdage; veiret var mildt og blankt. Luften ren og klar. Bare en liten kold bris fra nord bebudet høstens ankomst. Skogen var iklædt den deiligste høstdragt. Eken stod og pranget med alle de forskjellige nuancer av farver. Boxelderen hadde allerede mistet det meste av sin sommerdragt ogcottonwoodenskjalv; ti den viste at snart vilde den samme skjæbne ramme den. Kun en rad furutrær plantet længst mot nordvest i skoglunden stod like grøn og vakker som om sommeren. Ute paa akrene kunde man se folk beskjæftiget med at ta op poteter. Og nede i lavlandet gik kreaturene og aat flittig av høstbetet. Maisen stod i shock, og omkring hver shock laa nogen modne pumpkins.
Der kom mange folk til kvindeforeningen den dag. John Asber var ute i gaardsrummet og tok imot folk. Den ene „Ford“ efter den anden kom kjørende ind gjennem grinden og ind paa tunet. Snart stod de der irad, ti, femten og tyve, kun nogen faa Maxwells og Buicks, samt W. U. Nelsons „Saxon Six“.
Pastor og Mrs. Setun var ogsaa tilstede. Mrs. Setun var nu formand i kvindeforeningen. Pastor Setun hadde fortalt at hun hadde været formand i kvindeforeningen paa østkysten i to aar og saa syntes kvinderne at det maatte gaa an at bruke hende i Glenfield ogsaa. Men det hverv burde ikke prestekonen ha tat imot; ti hun fik megen ubehageligheter desformedels. Før naar kvinderne skulde ha nogen tilstelning hadde man simpelthen samtalt om det og saa gaat ivei. Nu derimot vilde Mrs. Setun at der skulde vælges komiteer til at ordne med de forskjellige ting som skulde gjøres. Dette var Mrs. W. U. aldeles imot, men prestefruen var meget paastaaelig, saa hun gik av med seiren, og Mrs. Nelson gik med paa at man skulde vælge komiteer. Da hun imidlertid selv senere i møtet ikke blev valgt ind paa nogen komite syntes hun det var ravruskende galt at vælge komiteer. De skulde da sandelig ogsaa nu faa se hvorledes det vilde gaa med kvindeforeningen herefter.
Disse og andre ubehageligheter gjorde at den nye prests popularitet som hadde skudt saa frodig vekst med det samme presten kom, like saa hurtig hadde visnet, saa han nu efter kun to aars arbeide fandt det noksaa vanskelig at fortsætte.
Ved nævnte møte hos Mrs. Asber var der dog mange samlet. De kom fordi Mrs. Asber hadde ringet dem op og bedt dem at de endelig maatte komme. Efter at pastor Setun hadde ledet andagten som sedvanlig og man satog ventet paa at kaffen skulde komme, bad Mrs. N. B. Olson om lov til at læse nogen efterretninger fra missionsbladet. Hun læste litt om arbeidet i Kina og paa Madagaskar. Saa kom hun ogsaa til indremissionsspalten. Der læste hun følgende som vakte alle folks opmerksomhet. Det var en del av indremissionssuperintendentens rapport. „Pastor Johan Sebastian Reierson, som sidste aar blev ansat som missionsprest paa „Buffalo reservation“ i Montana har gjort et meget godt arbeide iblandt vore landsmænd derute. Han har allerede organisert tre menigheter og besøker fire prækepladse. Folk flytter ind i strøket fremdeles, saa vor kirke vil om kort tid ha ett, maaske to selvhjulpne kald derute paa „reservationen.“ Der har ogsaa været adskillig vækkelse og et sundt aandsliv ytrer sig i pastor Reiersons menigheter.“
„Nei! men har du hørt slikt,“ sa flere av kvinderne. „Tænk at selveste superintendenten kunde skrive saa anerkjendende om pastor Reiersons arbeide.“ „Ja, det var jo den presten som ikke kunde brukes det her i menigheten vor,“ sa Petter Hendrickson. Han sat nede ved døren. „Ja, det er jo godt at indremissionskomiteen kan ta sig av slike prester, naar de ikke kan brukes i ældre menigheter,“ sa W. U.
Mrs. Petter Hendrickson hadde klippet ut et stykke som pastor Reierson selv hadde skrevet i et lægmandsblad som kaldes „Klokkeviseren“. Det hadde til overskrift: „Stubber fra Montana“ og lød delvis som følger:
„Vi trives godt herute paa Buffalo reservationen. Her er frisk luft og god jordbund og folk flytter ind hveruke. Folk som lever i storbyen og indaander den usunde røk av fabrikkene burde ta sig en tur hitut saa de kunde faa frisk luft. Her har vi ferske egg, godt hjemmelavet smør og god fløte. Folk som lever i gamle settlementer og sender fløten til meieriene saa de selv maa drikke kaffe med blaa melk i, burde komme hitut en tur og faa sig en god kop kaffe.“ „Tænk at gamlepresten vor kan spøke slik,“ sa nogen av kvinderne. Mrs. Hendrickson fortsatte at læse. „Vi har det ogsaa godt paa det aandelige omraade. Folk samles til gudstjeneste hver søndag og ellers i uken samles vi ogsaa til opbyggelses- og bønnemøter. Her er mange troende folk.“ „Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi hadde kjærlighet nok.“ „Jeg tror bestemt vi faar reise ut til Buffalo reservation og ta os land, jeg,“ sa nogen av kvinderne. „Nei, vi har investa for my penger her i countiet for at flytte ifra det nu,“ sa W. U. Nelson. „Vi faar nok være iro alle sammen,“ la han til med adskillig myndighet. Ute i kjøkkenet var det et par kvinder som sa: „Det vilde kanske ikke være dumt at reise ut til Montana for at komme sig bort ifra denna bassingen til W. U. i menigheten.“
Næste søndag efter gudstjenesten oplæste pastor Setun et brev fra sekretæren i missionsraadet. I brevet var en opfordring til Glenfield menighet om at indbyde til et større missionsmøte senere paa høsten. Pastor Setun ønsket at menigheten skulde uttale sig i den sak. W. U. Nelson forlangte ordet med engang og foreslog at man efterkom missionsraadets anmodning og indbød til et størremissionsmøte. Forslaget blev understøttet og antat uten debat. Pastor Setun oplyste da at en meget god ven og skolekamerat, en missionær fra Madagaskar, var hjemme paa ferie, øg ønsket at menigheten vilde indbyde ham til at tale hedningemissionens sak. Ogsaa det blev enstemmig besluttet uten nogen debat. Men da forlangte Petter Hendrickson ordet og sa: „Jeg foreslaar at vi innbyder pastor Reierson til at tale indremissionens sak. Han er jo selv indremissionsprest nu.“ Det blev aldeles stille i forsamlingen. Pastor Setun nævnte at han hadde tænkt paa at indby superintendenten og W. U. mente man burde være litt forsigtig med at faa gamlepresten tilbake; ti somme prester var slik, at de drog menighets folk med sig naar de reiste, og han for sin del skulde ikke like at se nogen utvandring fra Glenfield menighet. Der blev intet mere sagt. Avstemning blev forlangt og forslaget blev antat med majoritet. Det var den første gang at W. U. ikke hadde majoriteten i menigheten med sig.
Imidlertid blev missionsmøtet avholdt som bestemt. Missionær Dvarland fra Madagaskar kom. Han stanset hos pastor Setun i prestegaarden. Gamlepresten — indremisjonsprest Reierson — kom ogsaa. Han fik stanse hos gamle N. B. Olsons. De møtte ham i byen og der fik han herberge under møtet. De to første dage av møtet, fredag og lørdag, var der ikke saa mange folk; men søndag, møtets sidste store dag, var der en masse folk samlet.
Paa formiddag var der hedningemissionspræken av missionæren. Han tok som tekst fortællingen om den rikemand og Lazarus. „Vi her hjemme i kristenheten er den rike mand,“ sa missionæren, „og Lazarus er de stakkars gassere som ligger for vor dør.“ „Vi klær os i purpur og kostelig linned og saa glemmer vi de hundreder og tusener i aandelig og legemlig nød forkomne hedninger.“ „Hundene som kom og slikket Lazarus’ saar er de gassiske troldmænd,“ sa taleren. „De kommer og slikker de stakkars hedningers hjertesaar og forsøker at læge dem med troldkunster og hekseri; men det gir ikke nogen varig lægedom.“ „Det kan gi dem lindring en liten stund, men det kan ikke læge de store gapende saar i hedningehjertet — den onde samvittighet. Det er kun evangeliet om den døde og opstandne frelser som kan gi den urolige samvittighet fred og glæde.“
Tilslut gav missionæren nogen smaatræk fra arbeidet ute paa Madagaskar. Han fortalte hvorledes de sorte gassere var ræd ham da han første gang kom iblandt dem, hvorledes de sprang og gjemte sig under palmerne, og hvorledes han maatte lokke dem til sig for at faa samle dem om Guds ord. Madagaskar er som en uendelig stor slette, hvor denne store skare av sorte hedninger løper frem, bort ifra Gud og hans ord. Eller for at bruke billedet i teksten: Madagaskar er som et umaatelig stort hospital, hvor syke og saarede gassere ligger og vrir sig i smerter og lidelser. Skal vi gaa ut og bringe dem hjælp eller skal vi som den rike mand klæ os i purpur og kostelig linned og saa la hedningene dø? Tilslut gjorde han en kraftig appel til de kristne, at de maatte sørge for sin egen sjæl. „Det kan hænde at mange fra hedningeverdenenskal, lik Lazarus, bli baaret av englene i Abrahams skjød,“ sa han, „men du som bor i et kristent land og smykker dig med kristennavnet skal lik den rike mand aapne dine øine i helvede, hvor sjælen skal tørste i evighet uten at faa nogen læskelse.“
Forsamlingen var synlig grepet av missionærens alvorlige vidnesbyrd. Samvittighetene var rystet og mange som før hadde været helt likegyldig fornam en kraftig dragelse av Guds aand paa sit hjerte.
Offer optoges til hedningemissionen og der kom ind $126.05. „Et pent offer,“ sa trustee’erne da de hadde tællet pengene. „Bare vi nu i eftermiddag faar litt til indremissionen ogsaa,“ sa en av dem.
Paa eftermiddag holdt pastor Reierson indremissionspræken. Allerede da han besteg prækestolen var der en forunderlig stilhet over forsamlingen. Det var underlig at se den kjendte skikkelse paa prækestolen i Glenfield igjen. Man kunde ogsaa merke det, at pastor Reierson selv var bevæget. Og da han foldet sine hænder og paa sin barnlige og enfoldige maate bad til Gud, kunde man allerede skimte graaten i manges øine. At høre den gamle kjendte stemme vakte minder fra svundne dage.
Hans tekst var: „Han ynkedes inderlig over folket; ti de var vansmægtende som faar uten hyrde.“ „Vi har hørt om nøden iblandt hedningene idag,“ sa han, „og det er visselig sandt at sjælene derute vansmægter og dør i hedenskapets synder og laster. Men jeg betragter det som et stort privilegium idag at faa forsøke at vise eder nogetav nøden iblandtvoreegne landsmænd ute paa indremissionsmarken.“
„Der er megen nød. Vort eget folk holder paa at vansmægte og dø den aandelige død, og der er ingen som kan vise dem veien til den gode hyrde,“ sa pastor Reierson. Han gav mange oplevelser fra arbeidet paa indremissionsmarken. Deriblandt fortalte han, at han engang paa sine reiser utover prærien kom til en torvhytte, hvor manden laa syk av nervefeber. Han hadde ligget syk i to uker og konen hadde været alene med at passe ham. Hun hadde faat sendt barna bort til en nabo for at de ikke skulde faa sygdommen. Selv hadde hun vaaket nat og dag over sin syke mand. „Da jeg kom ind i kjøkkenet,“ sa taleren, „saa jeg et syn jeg ikke snart skal glemme. Der laa en brødstomp med en kniv ved siden, en melkebolle med litt melk i og en gammel aapen bibel. Der hadde den stakkars kone gaat, bort til sengen og pleiet sin syke mand og ut i kjøkkenet, hvor hun skar av en skive brød, spiste og drak litt melk, og læste et stykke i bibelen. Saaledes hadde hun holdt det gaaende i to uker.“Nu var hun aldeles utmattet.Manden var litt bedre da presten kom, saa konen hadde haab om bedring. Presten fik ogsaa tale med den syke og meddele ham nadveren. „Jeg glemmer aldrig de øine han satte paa mig, da jeg hadde meddelt ham nadveren og anbefalet ham i den almægtiges arme,“ sa pastor Reierson. „Den nat døde manden og to dage efterpaa la vi ham til hvile paa en liten gravplads paa hans eget homestead.Jeg husker jeg selv tok hans lille tre aar gamle datter og løftet hendeop til likkisten, saa hun kunde faa se sin far for sidste gang, og jeg glemmer ikke de ord hun sa: ’Oh let me sleep in that nice bed with papa. It is so cold out here on the prairie.’“
„Der er megen baade aandelig og legemlig nød derute paa frontierne,“ fortsatte pastor Reierson.„Hvorledes er det med os som har det saa godt? Er vi lik Jesus i dette at vi ynkes inderlig over folket? Forstaar vi at vort eget folk holder paa at avkristnes? Maa Herren hjælpe os at faa varme hjerter for indremisjonens hellige sak.“
Pastor Reierson talte længe og inderlig. Glenfield menighet hadde hørt sin gamle prest tale mange ganger før, men aldrig med slik inderlighet og varme som idag.
Efter prækenen var der korte vidnesbyrd av flere. Pastor George Lewis, som nu vikarierte i Ottawa menighet, mens pastor Carl Johnson var i Europa, holdt en kort tale.
Det som imidlertid for Glenfield menighet var mest interessant var et vidnesbyrd fra student Martin Warnes og et fra Miss Malinda Anderson. Martin hadde nu tilbragt to aar i den forberedende avdeling ved presteskolen og Malinda hadde været ved bibelskolen i Belgrade, Iowa, i to aar. Det var underlig for Glenfield menighet at høre vidnesbyrd fra to av sine egne barn. Underlig var det ogsaa for gamle pastor Reierson at høre sine egne konfirmanter vidne om det haab som var i dem. Da Malinda Anderson talte, grep det pastor Reierson slik, at han brast i graat.
Ved slutningen av eftermiddagssessionen optoges offer til indremisjonen og der kom ind $143.52.
„Det var et pent missionsoffer,“ sa Mrs. N. B. Olson. „Ja,“ sa Gurine Hendrum, „men jeg undres paa hvem som har ofret to cent til missionen, jeg.“ „Ja, det var nu ikke jeg,“ føiet hun til.
Alle var enige om at denne missionssøndag hadde været en stor dag i Glenfield menighet, og som menighetens senere historie viser var den dag en milepæl imenighetensutvikling.
Der var bare to personer som ikke var tilfreds, og det var pastor Setun og W. U. Den sidstnævnte fordi han holdt paa at tape sin indflydelse i menigheten, og den førstnævnte fordi møtet hadde tat en helt uventet vending. „Den som er ærgjerrig er aldrig lykkelig.“
Mandag aften efter missionsmøtet sat der en ung kvinde paa en gravhøi utenfor Glenfield kirke. Det var Malinda Anderson. Hun hadde gaat dit ut i kveldingen for at tilbringe en stille stund ved sin fars grav. Det var mange aar nu siden han døde, og hver gang Malinda var hjemme maatte hun bort til kirken for at ha en stille stund, og for at kalde frem i erindringen minderne om far og de lykkelige barndomsaar. Hendes mor døde da Malinda var bare tre dage gammel og laa begravet nede i Illinois hvor familien hadde bodd før de flyttet til Nordvesten. Hun kunde saaledes ikke mindes sin mor; men sin far husket hun. Det var ogsaa meget saart for hende da hun straks før konfirmationen mistet ham, som hadde for hende været baade far og mor. Derfor var det ogsaa at hun satte saa megen pris paa den hjælp og veiledning hun fik av pastor Reierson under konfirmationsforberedelsen og senere op igjennem ungdomsaarene mens hun var menighetens organist.
Som hun sat der i aftenstilheten og saa paa den vakre solnedgang, blev hun grepet av en forunderlig følelse. Hun følte sig saa ensom og forlatt, der hun satmellem de tause grave utenfor kirken. Hun tænkte paa sin far som laa under torven. Hun tænkte paa sin mor som hun ikke kunde huske. Hun tænkte ogsaa paa gamle pastor Reierson, som hun den dags morgen hadde sagt farvel til borte hos N. B. Olsons før han kjørte ut av settlementet og begav sig paa hjemveien. Den gamle erfarne sjælesørger hadde ogsaa da git hende nogen formaningens og trøstens ord. „Vær bare tro imot Gud og imot dit kald, du Malinda, saa skal nok han føre dig saa du naar din længsels maal, at faa vidne for hedningene,“ hadde han sagt. Men nu var han reist og allerede næste morgen skulde ogsaa hun avsted til bibelskolen igjen. Hun følte sig usigelig ensom. Med ett gik tanken over paa møtet dagen før, og paa de alvorlige sandheter hun hadde hørt. Hun gik igjennem prækenene og kom til eftermiddagsmøtet og vidnemøtet. Hun visste ikke hvorfor, men hun kom uvilkaarlig til at tænke paa Martin Warnes og hans kraftige vidnesbyrd. Tænk hvilken kjæk ung mand han er blit. Hvilken kraft han vil bli for Guds sak om han naar frem til at bli prest.
Men med ett kvak hun. Hun hørte nogen gik i grinden til gravgaarden, og hun saa en mandsskikkelse komme frem mellem gravene i skumringen. Han kommer over til den del av gravgaarden hvor hun sitter. Hun synes hun kjender ham, dog nei! det kan ikke være mulig. Han ser hende og stanser, men fatter sig straks. „God kveld!“ sier han. „Nei, god kveld, Martin, er det du som er ute og færdes?“ „Ja, jeg kjøpte nogen blomster med mig fra storbyen,“ sa han. „De har nu staat hjemme ivand, saa de er litt falmet, men jeg vil allikevel lægge dem paa min mors grav,“ sa han. „Du vet hun ligger her borte i hjørnet av gravgaarden.“ „Det var merkelig du skulde komme just nu naar jeg sat og tænkte paa dig,“ sa Malinda. „Ja saa, tænkte du paa mig?“ sa Martin. „Ja, det gjorde jeg,“ sa Malinda. „Ja, det er jo godt at nogen tænker paa mig og,“ sa Martin. „Jeg har følt saa ensom idag siden jeg tok avsked med pastor Reierson igjen,“ sa Malinda. „Det er vel din fars grav du sitter paa,“ sa Martin. Han gik nogen skridt fremover og satte sig ved hendes side. „Ja, jeg maa altid hitut for at ha en stille stund hver gang jeg er hjemme paa besøk,“ gjenmælte den unge kvinde.
„Du nævnte pastor Reierson,“ sa Martin. „Jeg har ogsaa tænkt meget paa ham siden jeg tok avsked med ham borte hos Hendricksons idagmorges. Han kjørte indom før han reiste. Det saa ut som om menigheten var glad i at faa besøk av ham.“ „Ja, det var hyggelig at ha ham iblandt os igjen, og et saa kraftig møte vi fik,“ sa Malinda. „Ja, det var et godt møte,“ sa Martin. „Jeg tror virkelig Guds aand holder paa at faa overhaand i mange hjerter i menigheten, jeg,“ føiet han til. „Ja, det er sikkerlig en besøkelses tid som forestaar,“ sa Malinda.
Martin Warnes hadde forresten let for at snakke, og da han nu hadde faat samtalen igang, gik det ganske let. „Jeg har tænkt meget paa Glenfield menighet i det senere,“ sa han. „For det første har jeg tænkt paa menighetens ansvar likeoverfor de prester de har hat i sin midte, særskilt da den maate hvorpaa de har behandletdem. Den første prest vi hadde bosittendes her i menigheten var pastor Monrad; før hadde vi besøk av presten fra Rutherford county. Han var her bare elleve maaneder, saa holdt han paa at sulte ihjel. For da at tjene litt for at forsørge sin store familie, tok han stilling som engelsk skolelærer her i distriktet en termin. Men da blev W. U. saa flyvende sint at han klaget til missionsraadet over at presten ikke anvendte hele sin tid i indremisjonsarbeidet; saa maatte Monrad slutte. Det har jo vist sig siden at han var en meget duelig mand. Han er blit storbyprest og har endog været medlem av kirkeraadet, men her fik han en daarlig behandling.
„Efter ham kom pastor Framness, en ung mand fra presteskolen. Ham avsatte de efterat han hadde strævet her i kun to aar. Han døde senere ute i Montana, og han hadde sagt til nogen, at han vilde stige ned i graven med hjertesaar som han hadde faat i Glenfield menighet. Framness skal staa for sin dommer og Glenfield menighet skal engang møte ham, og svare for hvorledes de behandlet ham.
„Saa kom pastor Reierson. Han var her i ti aar; men du husker den behandling han fik de to sidste aar han var prest her. Det var W. U. Nelson og Bustad som var lederne i forfølgelsen baade imot Framness og Reierson. Vet du hvad, Malinda? Disse uomvendte menighetsledere er en forbandelse for menigheten.“
„Nu blir du ganske haard til at dømme, Martin,“ sa Malinda til ham mildt. „Du maa nu huske at noget av skylden kan jo ogsaa ligge hos prestene.“ „Det vet jeg nok, men det undskylder ikke menigheten,“ sa Martin.„Det er jo ogsaa litt haardt at si at Bustad og W. U. er uomvendt,“ sa Malinda. „Ja, jeg kjender jo ikke deres hjerter,“ sa Martin, „men vi ser dem aldrig paa bønnemøterne. Heller ikke kommer de til gudstjenestene undtagen mens presten er ny. De eneste ganger de møter frem er, naar vi har menighetsmøter — helst dersom presten skal avskediges, og naar der skal bestemmes om „surprise“ for den nye prest.“
„Ja, men jeg tror disse lederne i menigheten holder paa at miste magten, jeg,“ sa Malinda. „Faar vi en vækkelse, vil der bli en helt anden ledelse i menigheten, skal du se. Vi har en lærer ved bibelskolen som taler om vækkelse og menigheten. Han sier det er de to vigtigste ting i Guds rike paa jorden. Der vil ikke bli nogen skik paa menigheten før der blir vækkelse. Men naar der blir vækkelse bør man ogsaa arbeide for at faa menigheten frem i sin rette skikkelse, saa uomvendte folk ikke faar styre som de vil i menigheten.“
„Det andet jeg har tænkt paa,“ sa Martin, „er forholdet mellem de unge og de gamle prester. Nu hørte jeg borte hos Hendrickson at pastor Setun var fornærmet fordi menigheten indbød pastor Reierson til dette missionsmøte. Mrs. N. B. Olson hadde ogsaa skrevet og indbudt Mrs. Reierson til at følge med Reierson hit til møtet, men da hadde Setun skrevet og sagt at naar hun ikke hadde officiel indbydelse fra menigheten, burde hun ikke komme. Han skal ogsaa ha sagt at Mrs. Reierson skulde smukt faa holde sine fingre ut av Glenfield saa længe han var prest her. Var det ikke stygt at tale slikom en gammel syk prestekone? Hvor godt det vilde ha gjort Mrs. Reierson at faa besøke kjendte og faa litt opmuntring.“
„Ja, deri har du ret, Martin,“ sa Malinda. „Jeg syntes ogsaa det var ondt ved samfundets aarsmøte at høre at de gamle var imot de unge og de unge imot de gamle. Vi bør be Gud om at han maa bøie hjerterne saa der blir mere kjærlighet og fordragelighet baade iblandt prester og lægfolk, ellers faar ikke Herren velsigne os.“
„Det er vel helst sprogspørsmaalet som gjør at de gamle og de unge blir skilt ad i vor tid,“ sa Malinda. „Aa, det gjør nok sit,“ sa Martin; „men det er ikke uoverkommelig. De unge bør lære norsk, og de gamle kunde ogsaa anstrenge sig litt mere for at lære engelsk. Der var en ældre prest nede i Iowa som næsten ikke kunde tale engelsk, men da krigen brøt løs og bare engelsk maatte brukes i kirkerne, bad han menigheten om et aars ferie og reiste til Chicago og lærte engelsk. Nu præker han engelsk noksaa flytende. Det burde flere av de gamle prester gjøre, saa kunde de faa fortsætte længere i arbeidet.“
„Jeg skal si dig en ting, jeg, Malinda,“ fortsatte Martin. „Naar jeg tænker paa den behandling Reierson og andre prester har faat her i menigheten, saa har jeg ikke stor lyst til at bli prest. Borte paa seminariet holder de paa at diskutere grundene, hvorfor der ikke er flere unge mænd som vil ta teologi. Jeg skal si hvad jeg tror er en av grundene. Naar far og mor sitterhjemme og baktaler presten i barnenes paahør, saa kan ikke de unge gutter faa lyst til at bli prester.“ „Du blir nok en hel reformator, du, Martin,“ sa Malinda, og reiste sig. „En ting vet jeg, at om du ikke finder fred med at gaa ind i arbeidet herhjemme, saa maa du ikke gi op tanken paa at tjene Gud. Der er ialfald rum nok for dig i hedningeland.“
„Nei, men det var da svært saa længe vi blir sittende,“ sa Martin. Han for op. Det holdt paa at bli ganske mørkt. „Ja, jeg maa nok til at skynde mig hjem,“ sa Malinda; „ti jeg liker ikke at gaa alene i mørket.“ „Vent litt skal jeg følge dig hjem,“ sa Martin. Han skyndte sig bort, la blomsterne paa sin mors grav og fulgte hende ut igjennem grinden.
Den næste søndag var der usedvanlig mange folk ved gudstjenesten i Glenfield. Det store missionsmøte hadde sat merker. Folk var mere interessert. Der hadde ogsaa kommet ut det rygte efter møtet, at pastor Setun tænkte paa at slutte, saa mange kom av nysgjerrighet for at høre om det virkelig var sandhet i det. Det viste sig ogsaa at det ikke var blot tomme rygter. Efter gudstjenesten kom presten frem i kordøren og oplæste sin resignation. „Han hadde faat tilbud om at opta noget institutionsarbeide paa vestkysten,“ sa han, og fandt det rettest at ta imottilbuddet.„Desuten var vintrene strenge her i nordvesten, saa han trodde det vilde være bedre baade for ham og hans hustru at reise til et mildere klima. Og da vinteren stod for døren, vilde han gjerne reisesaa snart som mulig, helst først i november, det vil si, om tre a fire uker.“
Efterat pastor Setun hadde gjort tillysningene, stod Martin Warnes op og bekjendtgjorde opbyggelsesmøte og bønnemøte hos N. B. Olson den paafølgende onsdag aften. Petter Hendrickson stod op efterpaa og sa, at naar student Warnes nu blev hjemme i menigheten et par uker, burde man benytte anledningen og ha saa mange møter som mulig, og bad alle som hadde anledning at komme til møtet. Men da kunde ikke W. U. holde sig længer. Han stod op og med megen myndighet spurte om menigheten ikke hadde hørt at presten hadde resignert og vilde reise ganske snart. Var det ikke bedre at man begyndte at tænke paa at gi presten en hæderlig avsked end at tænke paa opbyggelsesmøter? mente han. John Asber var av samme mening. Han mente man burde ha en tilstelning for at faa litt penger til presten, for eksempel et „basket party“ eller en „progressive supper.“ Det var klart for alle at det begyndte at gjære, og at menigheten var delt i to retninger. Nu hændte det, at mens student Warnes og nogen av menighetens diakoner holdt opbyggelsesmøte hos N. B. Olson den onsdag aften, var W. U. Nelson og Jeremias Bustad borte hos John Asber og ordnet med den omtalte„progressive supper“ til indtægt for pastor Setun, før han skulde reise. Presten hadde fortalt om disse „progressive suppers“ i storbyene, hvor han hadde arbeidet, og nu skulde de altsaa prøve det her ute paa landet. Asber-ungdommen vilde gjerne ha „basket party“. Men W. U.mindet dem om spektaklet som kom ut av det „basket party“ de vilde ha mens Reierson var prest i menigheten, og fraraadet det. Jakobsen-ungdommen vilde ha „toe party“. Et „toe party“ gaar saaledes for sig: Alle pikerne sitter bakenfor et forhæng og stikker tærne frem. Nogen som da er rap i munden staar og auktionerer og sælger pikernes føtter, saa faar da guttene spise „supper“ med den pike hvis føtter han kjøper. W. U. fraraadet ogsaa det slags„party,“ „ti,“ sa han, „der begynder at bli adskillig alvor i mange av de unge, og det er bedst at faa denne tilstelning saa anstændig som mulig, saa vi faar alle med.“Saa blev der da besluttet at man skulde ha en „progressive supper.“
Da læseren maaske ikke kjender til det, skal her forklares, at under en „progressive supper“ serveres kun en ret paa hvert sted, og unge og gamle reiser da i flok og følge fra det ene sted til det andet og spiser.
Under den omtalte „progressive supper“ i Glenfield-settlementet blev man enig om at begynde hos Asbers. Der skulde serveres „tomato soup“, saa skulde man kjøre fire mil til Jakobsens for „mashed potatoes“ og saa to mil til en„bruskejænkifamilie“, som gjerne vilde være med, for „kjøtboller“, saa seks mil øst til W. U., for „pumpkin pie.“ Mrs. W. U. vilde nemlig lave „pumpkin pie,“ da der var saa uhørvelig meget „pumpkins“ det aar. Det var jo flere rundt hver „cornshock“. Tilsidst skulde man saa kjøre tre mil til Gurine Hendrum for kaffe og „cake“. Hun lavet jo den bedste kaffe i verden. Og saaskulde man tilbake til John Asber for at more sig utover kvelden.
W. U. skulde lede an denne procession med sin Saxon Six og han skulde ta Gurine Hendrum med, saa fik hun sin „supper“ først for siden at være hjemme og stelle med kaffen. Prisen var 10 cents for hver ret. Det gik godt med W. U. og Gurine Hendrum paa første, anden og tredje plads, men da Gurine hadde spist to stykker med nybakt „pumpkin pie“, som Mrs. W. U. hadde lavet, følte hun ikke vel. Hun paastod imidlertid at det var ikke „pieen“ som var skyld i det, men kjøtbollerne borte hos „bruskejænkierne“. Det var jo forresten ikke mening i at sætte „jænkier“ til at lave kjøtboller; ti de laver jo alle ting halvraadt, mente hun. Da W. U. kom kjørende med hende forbi Petter Hendricksons, var hun saa syk at han maatte ta hende ind der. Hun hadde voldsomme smerter og fik det med opkastning.
„Det var slemt hun skulde bli syk,“ sa W. U. til Hendrickson da han kom ut til automobilen for at tale med Nelson. „Ja, men supperen skulde jo være „progressive“og derfor kom den vel op igjen,“ sa Petter Hendrickson skjelmsk.
Det gik forresten daarlig med tilstelningen den kveld. For det første var det saa uheldig at student Warnes holdt opbyggelse i et farmerhus i den vestre del av menigheten og de fleste av ungdommen hadde reist dit, saa det blev kun Asber-ungdommen, Jakobsen-ungdommen, W. U. og nogen „bruskejænkier“ som var med.
For det andet blev nogen av dem som var med saatrætte av at kjøre, at de reiste kun til de to første stoppesteder, og saa kjørte de direkte bort til Gurine for at faa kaffe og fandt at hun var syk og ingen kaffe hadde kokt. Da de saa endelig kom hjem sent om kvelden, var de saa hungrige, at de maatte lave sig et skikkelig maaltid mat.
Utbyttet av hele tilstelningen var $13.25 som W. U. overrakte pastor Setun i al stilhet som avskedsgave og forklarte at han trodde det var en „mistake“ at forsøke „progressive supper“ ute paa landet. I byen kunde det nok gaa an.
Pastor Setun holdt da sin avskedspræken og reiste om to uker. Hurtig kom han og hurtig reiste han, sa folk. Han bare hvilte sig litt paa reisen fra østkysten til vestkysten.
Imidlertid holdt Guds ord paa at arbeide i hjerterne, og der begyndte at bli tegn til vaarliv i menigheten.
Det var vinter med knitrende kulde og klarveir. Sneen laa i dype fonner ut over markene. Veiene var saa vidt opkjørte at folk kunde komme frem. Det var søndag, og der skulde være gudstjeneste i Glenfield menighet. I Glenfield settlementet var der mange ute og kjørte den søndag morgen. Folk hadde sat ind sine „Fords“ for vinteren og tat ut sine langslæder og „cutters“. Henad veiene kom de, det ene læs efter det andet og ind iblandt en „cutter“ med en eller to mennesker i. Ved ti-tiden paaformiddagvar der sort utover bakken ved Glenfield kirke av hester, slæder og folk.
En teologisk student fra presteskolen skulde præke i Glenfield kirke den dag. Han var sidste aars teolog og var en god ven av Martin Warnes fra skolen. Det var ogsaa paa Martins anbefaling at menigheten hadde indbudt student Edvard Skarping til at besøke menigheten saa snart skolen var ute og om mulig stanse hele juleferien for at ha møter. W. U. Nelson var imot dette. Han mente man kunde benytte sig av pastor George Lewis fra Ottawa menighet til at holde julepræken; men menigheten hadde nu anden gang handlet paa egen haandstik imot W. U.’s vilje. Folk var grepet av Guds ord og naar ordet begynder at virke i hjertene, vil folk ha møter. Da er man ikke tilfreds bare med høimesseprækenen.
Det var for at høre den fremmede studenten at saa mange folk var samlet til kirken. Da kirkeklokken ringte og indgangssalmen blev sunget, var kirken fyldt til trængsel.
Studenten var en ung mand. Han hadde sort haar og en høi pande. Hans ansigtstræk gav indtryk av et dypt alvor, ja, næsten strenghet, men i hans øine var der en mild kjærlighetsglød. Det var tredje søndag i advent og dagens tekst var Lukas 3, 1—6.
„Hovedtanken i teksten,“ sa han, „var’vei for Jesus’.“Der hengik lang tid med at forberede Jesu komme til verden. En historisk utvikling maatte til indtil Johannes den døper blev utvalgt av Gud til det særskilte redskap der skulde utføre rydningsarbeidet og bane vei for Jesus. „Guds ord kom til denne mand,“ sa taleren, „og efter at ha gjennemgaat forberedelsen i ørkenen traadte han frem som den største vækkelsesprædikant verden nogen gang hadde hørt. Øksen ligger allerede ved roten av trærne, derfor skal hvert træ som ikke bærer god frugt avhugges og kastes i ilden. Omvend eder, ti himmerikes rike er nær. Som man banet vei for kongerne i østerland, saaledes banet Johannes vei for Jesus i den mørkeste tid i Israels historie,“ sa prædikanten.
Han talte ogsaa om midlerne. „Johannes brukte kun ordet og daaben; men disse midler er virkekraftige ogsyndere i store flokke strømmet ned til Jordans flod og blev døpt. Der blev vækkelse iblandt folket,“ sa taleren.
„Vor tid ligner i mange maater tilstanden i Israel,“ mente taleren. „Jesus har endnu ikke faat en banet vei ind i hjertene; derfor har han endnu sine redskaper i dette rydningsarbeide. Endnu er naadens midler, som han har nedlagt i sin menighet virkekraftige til frelse og salighet.“
Prædikanten fik en inderlig klang i stemmen. „Idag vil Jesus bane sig vei til dit hjerte. Vil du aapne dit hjerte for ham?“ sa han. „Han har holdt paa at forberede det længe. Han har sendt dig mange redskaper; men der er mange han ikke har faat vei ind til endnu. Menneskehjertet er som en uryddet vei. Der er hovmods bjerge og verdslighets hauge som maa ryddes bort. Der er mange slags dale som maa fyldes, forsømte pligter, sløvhet i bønnen, mismodets og forsagthetens sumper. Der er synderøtter som maa slites og rykkes op — store, stygge skjødesynder. — Krokede veie maa rettes, uærlighet og falskhet maa bort. Alt maa fjernes.
„Midlet er Guds ord — omvendelsens præken til syndernes forladelse. — Den slags forkyndelse trænges ogsaa i vor tid,“ sa taleren. „Folk flest vil gjerne ikke ha den slags præken. Man halshugget Johannes, og vaaget man det, vilde man nok lægge haand paa Herrens redskaper ogsaa i vor tid. Men sandheten skal seire. Den ropende røst i ørkenen er endnu ikke forstummet. La ordet faa bøie dig idag, sjæl, saa Jesus finder en banet vei til dit hjerte.“
Efter prækenen sang man den kjendte salme: „Naar Jesus kommer ind ihuset“ ogmens menigheten sang det sidste vers var der mange som med taarer i øinene bad:
„Kom ind til mig og alle mine,og bli vort hjertes trøsteskat!Kom ind med lys til alle hine,som bo endnu i dødens nat!Jeg sier i mit stille sind:Du Guds velsignede, kom ind.“
Det var klart for alle at en ny tid var oprundet over menigheten. Folkene var bøiet under byrden av sin egen synd. Bodens taarer randt og mangt et hjerte bad i stilhet.
Da de teologiske studenter hadde en længere juleferie end de i den forberedende avdeling, var Martin Warnes endnu ikke kommet hjem.
N. B. Olson stod da op efter gudstjenesten og tillyste gudstjeneste i kirken igjen den samme aften. Der vilde da bli talt særlig for ungdommen. „Vi har hat det godt i kirken idag,“ sa gamle Olson. „Guds aand har været os nær. Vi lever i bevægede tider. La os nu møte frem ogsaa ikveld. Jeg tror sikkert vi faar en underlig jul iaar,“ sa gamlingen. Han oplyste ogsaa at næste søndag vilde student Warnes ogsaa bli hjemme, saa disse to studenter skulde nu hjælpes ad med opbyggelsesarbeidet. Saa opløstes forsamlingen. Det var den første gang at W. U. ikke hadde blandet sig op i bekjendtgjørelserne.Den dag sat han langt nede i kirken og gik ut ganske ubemerket.
At ha gudstjeneste søndag aften var ikke almindelig i Glenfield, hvorfor mange var bange for at der ikke vilde bli mange folk. Men den frygt var ugrundet. Længe før student Edvard Skarping kom til kirken var den aldeles fuldpakket og over det halve av forsamlingen var ungdom. Miss Malinda Anderson var nu ogsaa kommet hjem fra bibelskolen i Belgrade, Iowa, og mens forsamlingen sat og ventet gik hun bort til orgelet og spilte og sang en sang. Hun hadde en skarp stemme og den skar igjennem forsamlingen naar hun sang: „Vend om, vend om til Herren, o! kom tilbake, du som gaar for Jesu regning et sorgens barn endnu. Om du blot kunde ane, at Gud dig har saa kjær, saa kom du under taarer, saa kom du som du er.“ Noget saa underlig hadde ungdommen i Glenfield aldrig hørt. Sangen hadde de vel hørt, men der var en særskilt kraft som la ordene ind over hjerterne.
Efter en salme av Landstads salmebok ledet N. B. Olson i bøn, hvorefter man atter sang et par salmevers og saa besteg student Skarping prækestolen. Hans tekst om aftenen var „Den forlorne søn.“ I begyndelsen av prækenen talte han om lignelsen i sin almindelighet og sa at alle beretningene i det femtende kapitel av Lukas evangelium viser os Guds naade imot den fortapte synder, derfor kaldes hele kapitlet det store naadens kapitel. Beretningen om den forlorne søn viser osGuds store naade imot et ulydig barn. Han talte først om Gudsnaade imot barnet hjemme i faderhuset. Hvor stort at Herren tok os til barn i daaben, og hvor godt vi hadde det mens vi stod i vor daabspakt — var hjemme hos den himmelske far. Han skildret et godt og hyggelig jordisk hjem og bad de unge sætte pris paa det og ikke være for hastig i at forlate sit barndomshjem, men selv om de forlot sit hjem saa burde de dog ikke forlate sin barndoms Gud. I prækenen læste han disse vakre vers:
Gjem paa din vandring hernedevarlig en blomst ved din barm.Gjem den som bringer dig fredenholder din kjærlighet varm.
Blomsten fra barndommens egneer barnetroen paa Gud.Fast den ved Herren vil hængefolder mot himlen sig ut.
Gjem da i barnlige hjertetroen paa Herren din Gud.Vist den vil dæmpe din smertefri dig av farene ut.
Han fortsatte: Faldet begynder da, naar den unges øie speider ut efter syndens lyst, som ender med at man tar det skjæbnesvangre skridt og gaar bort. Av egen erfaring sa han det var hans livs bitre smerte, at han engang i sin ungdom gik bort fra Gud.
For det andet talte han om Guds naade imot barnet borte i det fremmede land. „Gud elsker dig selv om duer en forloren søn,“ sa han.„Som en mor ikke ser paa sit barns ydre utseende — det er dog hendes barn — saaledes ser ikke Gud paa os om vi er store og stygge syndere, han elsker os allikevel med en evig kjærlighet.“
Studenten skildret noget av synden og elendigheten i verden og nævnte drukkenskapslasten som en av de største aarsaker til saa mange unges fald. Han skildret med levende farver, hvorledes mennesket med en udødelig sjæl kan falde saa dypt, at de kommer ned paa dyrets standpunkt og forsøker at mætte sin sjæl med verdens svinemask. Det er kun Guds naade at du som er en synder ikke er død i din synd, men at der endnu er anledning til at „staa op“ og „vende om.“
Tilslut talte han om Guds naade imot barnet, naar det vender træt hjem fra det fremmede land. Den unge mands øie blev vaadt og hans stemme fik en inderlig klang naar han talte om Guds forbarmende kjærlighet til den som kommer til sig selv og gaar hjem. Hvor han skildret Faderens aapne favn, og faderhuset, hvor alt var færdig og glæden over den som vender hjem. „Faderøiet har fulgt dig, du, som er borte fra Gud. Hans hjerte brænder av længsel efter at faa trykke kysset paa din mund og gi dig syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. Aa, kom, sjæl, kom i Jesu navn.“
Den kveld hadde evighetsbetydning for mange sjæle i Glenfield menighet. Da forsamlingen var opløst, kunde man se folk i smaa flokker ned igjennem kirken samtale. Malinda Anderson var nede ved døren og talte med folk om deres sjæls frelse, og student Skarping var omringetav en flok længere oppe i kirken som han samtalte med.
Saaledes begyndte møterne og saaledes fortsatte de gjennem resten av adventstiden og gjennem hele julen. Martin Warnes kom hjem og hjalp student Edvard Skarping, og Malinda Anderson var med og sang. „Der gik som en dirren gjennem menigheten. Herrens røst hørtes og hans gjerning føltes snart sagt overalt.“ Der var vaar i hjertene trods vinter og kulde ute i naturen. „Turtelduens røst blev hørt i landet. Gamle og unge vaktes op av syndens søvn og fandt fred med Gud.“
Der var møter i kirken, møter i skolehus og møter i farmerhus. Ungdommen kom i store slædelæs til møterne. Istedenfor at de før samlet sig til dans, samlet de sig nu til bønnemøter. Og naar de kjørte henad veiene i de klare vinteraftener sang de aandelige sange, saa skogen gav gjenlyd.
Efterhvert som vækkelsen grep om sig kom ogsaa motstanden frem. John Asber og hans familie var avgjort imot vækkelsen. En kveld var Martin og Malinda, student Skarping og en hel flok ungdommer paa vei til bønnemøte og møtte Asber-ungdommen paa veien inde i skogen. Da Asber-ungdommen forstod det var bønnemøteflokken de møtte, satte de i at synge: „There’s a brand new pig in the parlor, There’s a brand new pig in the parlor, and he is Irish too.“ Men da stemte ogsaa Martin og Malinda og deres selskap i at synge: „Gud ske lov min sjæl er frelst og jeg synger allerhelst om forløsningen i Jesus underbar. Ingen sorg og ingen nød, hverken trængsel eller død, skal fratage mig hvad jeg i Jesus har.“ Daslog Asber-ungdommen paa hestene og kjørte forbi under vilde hyl og skrik som „Helloholyones“ og „Hello Happy Hooligans“. Asber-ungdommen kjørte da op til en bruskejænki inde i skogen, hvor der var „basketparti“ og dans den kveld.
De som gik til bønnemøterne fik høre mange haansord; men det bare styrket dem og hjalp dem til at ta standpunkt helt paa Herrens side. Ved nyaarstid hadde menigheten bestemt et tre dages møte, som skulde ledes av samfundets evangelist — en ældre erfaren prest som reiste omkring og hadde møter. Han het pastor Martinus Pederson. Han kom til Glenfield og hadde møter de to sidste dager av december og den 1ste januar. Studentene Warnes og Edvard Skarping tok nu fat og hjalp evangelisten under møterne og Malinda Anderson var med og sang. Det var rent en lyst at se disse tre unge arbeidere side om side med den gamle erfarne Herrens tjener.
Et mindeværdig møte blev det nyaarsaften. Da var møtet bestemt i Petter Hendricksons store og rummelige hjem. Der var en masse folk møtt frem, saa huset var aldeles overfyldt. Pastor Martinus Pederson talte først. Han talte om det ufrugtbare fikentræ og hvorledes Herren kommer for at lete efter frugt. Alvoret la sig over forsamlingen allerede ved møtets begyndelse. Det blev en opgjørskveld for mange. Herren kunde snart komme og hugge træet om og hvor vilde de da havne. Studentene Warnes og Skarping talte efterpaa. Student Skarping talte om Guds langmodighet imot folkene ogsaa i det aar som svandt, og Martin Warnes talte om opgjøret.„Kom, hjerte, ta dit regnebræt, skriv op dit livets dage. Se til om du kan sanse ret og tænke litt tilbake. Hvad har du gjort de mange aar du har i verden levet? Tænk, sikre sjæl, at al ting staar i Herrens bok opskrevet.“ Malinda sang en sang hvis titel var „En yngling drog i krigen“ og siden veksledes med vidnesbyrd, bøn og sang til midnat, da man hadde besluttet at vaake ind det nye aar.
Hen imot møtets slutning stod Petter Hendrickson op og vilde si litt. Han hadde gaat og baaret paa noget hele julen, sa han, og nu kunde han ikke bære det længere. „Jeg har faat det saa alvorlig i det senere. Jeg er blit en synder,“ stammet han frem. „Før har jeg staat i menigheten bare som et skikkelig verdens menneske. Men jeg har været uomvendt. Nu vil jeg forsøke at leve anderledes. O, Gud, vær mig synder naadig,“ stønnet han, idet han stod og tørret taarerne av ansigtet. „Og saa vil jeg be dere, kona og barna mine, at di maa følge mig til himlen, saa vi faar være sammen der, vi som har været sammen her paa jorden. Og dere, naboer og menighetsfolk, maa ogsaa omvende dere til Gud, saa vi faar samles i himlen,“ sa han, og den store, sterke manden skjalv som et løv da han satte sig. Der var lydhørt graat i forsamlingen, ellers saa stille at den mindste lyd kunde høres. Mens man saaledes sat stod Petter Hendricksons ældste søn, George, op og gik bort til sin far og sa med graatkvalt stemme. „Vil du tilgi mig far, fordi jeg har været dig en ulydig søn?“ Han grep sin far i haanden og la sit hode op paa hans skulder.
„Aa nei,“ sa faren, „det er nok jeg som maa be dig om tilgivelse fordi jeg har været en saa daarlig far,“ og de graat begge to. Dette smittet; det blev graat i forsamlingen. Der blev syndserkjendelse og opgjør imellem mange. Ved tolvtiden avsluttet man med en bønnestund, og da man skildtes og ønsket hinanden et „godt nyaar,“ var det baade under smil og taarer.
Nyaarsdag præket evangelist Pederson for overfyldt kirke og offer blev optat til evangelisten.
Nyaarsdags aften var der møte hos N. B. Olson. Men da var der en fremmed mand i forsamlingen. Han hette Jack Youngberg. Han hadde engang været metodistprest, sa han, men var nu evangelist. Da de andre hadde tat del i møtet, stod ogsaa han op. Han læste følgende Guds ord: „Den som Sønnen faar frigjort er virkelig fri.“ „Jeg er saa glad jeg er fri,“ sa han, „fri fra synden, fri fra døden, fri fra djævelen, og fri fra loven. Tak og lov fordi jeg er en frigjort sjæl. Pris ske Gud.“ Det la som en dæmper over hele møtet. En fremmed aand var kommet ind.
Efter møtet kom han frem og talte med Martin Warnes. „Hvor mange har De omvendt?“ sa Youngberg. „Aa, vi holder ingen folketælling,“ sa Martin. „Ja, men De har dem vel til at række op haanden,“ sa Jack. „Nei, vi har ikke gjort det,“ sa Martin. „Det var da rart,“ sa Jack. „Der borte i Rutherford hvor jeg var, hadde vi alle til at række op haanden som vilde bli frelst. Saaledes omvendte vi 50 hver kveld; mindst femti. Enkelte ganger gik vi ogsaa ned i forsamlingen og drog demfrem,“ føier han til. „Hadde de nogen syndserkjendelse og følte de sin skyld indfor Gud, saa de hadde naade behov, disse som holdt op haanden da,“ sa Martin. „Nei, det er jo for gammeldags at tale slik. Bare en begynder at række op haanden saa man faar excitement, kan man snart faa mange med,“ sa Jack. „Den slags vækkelse forstaar ikke jeg mig paa,“ sa pastor Martinus Pederson, som stod og hørte paa.
Jack Youngberg hang rundt Glenfield settlementet en ukes tid, men fik intet indpas. De eneste som tok imot ham var Asber familien. Dina Asber, datteren, syntes han var en snil mand at ha i huset. Han reiste snart tilbake til Rutherford igjen.
Vækkelsen i Glenfield blev saaledes ledet i sunde spor og slog dype røtter i menigheten.
Straks efter nyaar hadde Glenfield menighet aarsmøte og besluttet blandt andet at utstede kald til kandidat teolog Edvard Skarping. Men denne gang kaldte de prest under bøn om Herrens veiledning. Av erfaring hadde de lært, at det lønner sig ilde at drive kirkepolitik i forbindelse med prestevalg.
Kandidat Skarping mottok kaldet og tiltraadte efter sin ordination under samfundets aarsmøte og menigheten gik nu en lys fremtid i møte. Mange av de gamle blev med i vækkelsen og de unge kom som „dug ut av morgenrødens skjød.“